For å endre størrelsen på tekst, hold ctrl tasten nede (cmd på mac) og trykk (+) for å skalere opp (-) for å skalere ned

A+

«Tør å prøve! Det er mulig å få til det meste»

«Tør å prøve! Det er mulig å få til det meste»

Tommy Schulz, 49 år fra Tønsberg har hatt et tøft liv med mange utfordringer. Da han i en alder av 38 år falt ut av arbeidslivet og etter hvert ble trygdet, mistet han grepet. Rutinene forsvant, og maten ble limet som holdt det hele sammen. Det var gjennom maten at han fant indre ro og trygghet. Når han spiste, glemte han alt annet. Dette tok etter hvert helt overhånd. Han forteller at han enkelte ganger kunne spise 2 familie middager som var beregnet til hele familier. Han begynte å stå opp på natta for å spise, selv om han hadde spist kveldsmat før han la seg. Alt dreide seg om å spise og døgnet ble ett stort måltid for ham. Vekta raste oppover og han mistet all kontroll. Vekta var på det meste hele 176,6 kg.

Hva var det som inspirerte deg til å ta tak i situasjonen?

«Jeg var lei av å være avhengig og ikke ha kontroll. Jeg hadde null livskvalitet på grunn av helseproblemene som fulgte med overvekten. Jeg hadde blant annet artrose i knærne. Bare det å reise seg måtte planlegges på grunn av smertene. Jeg klarte ikke lenger å gå til postkassa som kun lå 50 meter bortenfor huset. Jeg ble avhengig av at venner og familie handlet inn for meg. Jeg hadde på det verste et matbudsjett for flere familier. Jeg har store interesser for bil og var aktiv i Amcar miljøet i Vestfold, men jeg klarte ikke engang lenger å bytte dekk. Jeg har alltid vært et sosialt vesen, men jeg hadde ikke energi eller ork til andre enn meg selv. Noe måtte bare gjøres!»

Tommy kontaktet legen sin som fortalte om Evjeklinikken. Han leste seg opp og fikk etter hvert henvisning til overvektsklinikken ved Tønsberg. Etter mye fram og tilbake fikk han til slutt henvisning og plass ved Evjeklinikken.

Hvordan var ditt første møte med Evjeklinikken?

«Jeg fikk innkalling til første opphold onsdag den 19.02.2020. Jeg trodde at Evjeklinikken ville gjennomsøke bagasjen da jeg kom dit og tok derfor ikke med meg noe som helst av mat. Jeg husker godt dagen jeg kom til klinikken. Da jeg hadde skrevet meg inn fikk jeg et sett med nøkler. Jeg fikk rom på en bolig som lå 2-300 meter fra hovedbygget og kantina. Jeg spurte hvordan jeg skulle komme meg dit, og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå. De første tankene var vantro og at det går jo ikke. Jeg klarte knapt å gå til postkassa hjemme, hvordan skulle jeg klare å komme meg fram og tilbake til matsalen flere ganger om dagen. Det gikk på et vis, selv om jeg var utmattet og gåen. Senere på kvelden var det kveldsmat og vi fikk beskjed om at vi måtte faste til dagen etter fordi det skulle tas blodprøver. Vi skulle lage matpakke som vi kunne spise når dette var gjort. Dette var noe av det hardeste jeg har opplevd på lenge. Aldri før har en enkel matpakke fristet så mye. Jeg trodde jeg var kommet til Helvetes forgård og planla allerede da at dette ikke var noe sted for meg og at jeg likegodt kunne avslutte forløpet. Jeg utsatte dette heldigvis og merket etter hvert som dagene gikk at det ble lettere å gå gram og tilbake til måltidene. Etter noen dager ble det satt opp en gåtur med staver. Vi skulle gå noen kilometer til en jernbanebro i området. Jeg klarte å komme helt fram og det var en stor seier for meg. Turen tilbake var vanvittig hard, men jeg hadde på et vis funnet troen på at det skulle gå likevel. Jeg valgte å holde ut. Halvveis i oppholdet fikk jeg vite at jeg hadde gått ned 5,4 kg. Det gjorde noe med håpet og troen å se disse tallene.»

Hvordan var det å komme hjem etter første oppholdet?

«Det var tøft å komme hjem. Første dagen bestemte jeg meg for å gå en kort tur og handle inn sunne matvarer. Jeg var nøye med å ikke kjøpe inn mat som jeg ikke burde ha eller som jeg så på som «ulovlig». Dagen etter kom pandemien. Det var helt krise. Jeg sa til meg selv at nå orker jeg ikke mer! Jeg reiste til Burger King, men der var det Koronastengt. Pandemien reddet meg. Jeg isolerte meg med mine sunne matvarer. Jeg lagde meg små faste rutiner som for eksempel -en kort tur mens kaffien kokte, eller små faste turer før lunsj. En god venn av meg ringte jevnlig for å spørre om jeg hadde husket på å spise frokost. Dette var ett av målene mine og det hjalp meg virkelig mye å få denne støtten. Jeg fikk også god kontakt og støtte fra andre pasienter ved Evjeklinikken. Noen var kommet lengre i prosessen enn meg og hadde mye mer erfaring. Det var spesielt en som ringte og var dønn ærlig med meg. Hun sa det som det var når jeg trengte å høre det. Kontakten med disse betydde alt for meg og gav håp om at dette faktisk var mulig å lykkes. Ut over dette fikk jeg en dyktig oppfølgingsveileder fra Evjeklinikken som var gull verdt. Hun var en viktig pådriver som alltid var tilgjengelig og dette hadde mye å si for meg.»

Hva er de viktigste tingene du har lært ved Evjeklinikken?

«Jeg har lært at jeg ikke kan ha mer mat hjemme enn det som er nødvendig. Jeg har innarbeidet rutiner på å lage supper og spise knekkebrød med magert pålegg. Jeg holder meg til anbefalingene om å spise ofte, sunt og lite. Jeg forsyner meg kun en gang til hvert måltid og unngår å spise etter kl. 21.00. Jeg har erfart at det ikke er farlig å være sulten. Nå liker jeg faktisk å være litt sulten. Jeg kontrollerer alltid næringsinnholdet i det jeg spiser. Jeg holder meg til 2400 kcal om dagen som er anbefalt mengde kalorier for en mann på min høyde og alder. Jeg går de anbefalte 10 000 skrittene eller mer hver eneste dag. Matavhengigheten vil alltid være der. Det blir som en sykdom som man bare må lære seg å leve med. Tiltakene og endringene man gjør er medisinen mot denne sykdommen. Tanken om et 5 års opplegg med repeterende opphold gir følelsen av kontinuitet og trygghet, man føler seg ivaretatt over tid.»

Hvordan ser du på veien videre?

«Jeg er nå på en god plass i livet. Jeg har rammer og struktur som holder meg i nakken. Jeg opplever også at interessen rundt kosthold og aktivitet har blitt en ny hobby eller avhengighet om du vil. Drømmen er å gi mine opplevelser og erfaringer verdi ved å bruke det til noe. Vi er mange som er i samme båt og flere som trenger hjelp og støtte. Jeg kjenner verdien av å få støtte fra noen med erfaring. Ett av målene mine er å en gang komme meg tilbake i arbeidslivet og kanskje jobbe med noe innenfor et felt der jeg kan bruke mine erfaringer rundt livsstilsendring.»

Hva er dine beste råd til andre som er i samme situasjon som du var i?

«Tør å prøve! Det er mulig å få til det meste! Man har ingenting å tape på dette. Det finnes hjelp å få. Mitt beste råd er at du får legen din til å henvise deg til Evjeklinikken»

Intervju med Tommy Schulz - Collage av private bilder

Tommy har gjort en formidabel innsats og veier ved siste utveiing 110,6 kg etter sitt 4. opphold, hele 66 kg mindre enn da han startet prosessen sin den 19.02.2020. Evjeklinikken vil takke for hans gode eksempel og ønsker han lykke til videre i prosessen.

Intervju med Øyvind

Intervju med Øyvind

Øyvind Ask, 63, år fra Stavanger er en av de få som fikk innkalling til opphold, etter at Evjeklinikken nylig så smått åpnet opp igjen med behandlingsopphold for pasienter igjen etter covid-19 utbruddet. Det dukket opp en del spørsmål om hvordan dette med opphold fungerer i disse dager. Øyvind har gått med på å dele litt av sine erfaringer rundt dette.

Hvordan var tilværelsen hjemme før du kom til Evjeklinikken?

«Som pensjonist holder jeg meg vanligvis en del på hytta, der jeg har muligheter til å bevege meg fritt og ha et mer aktivt liv enn hjemme. Der kan jeg sykle, gå turer, fiske og stort sett gjøre som jeg vil. Da pandemien gjorde sitt inntog måtte jeg jo dra hjem til en mer lukket og kjedelig tilværelse og jeg mistet de mulighetene jeg ellers hadde for å kunne holde meg aktiv. Jeg tilhører risikogruppa pga. overvekta og en del andre ting og har stort sett holdt meg i isolasjon hjemme mens dette har stått på. Da Evjeklinikken ringte og kom med tilbud om opphold midt i mai var gleden stor. Jeg måtte selvsagt konferere med kona først, men kort tid etter kunne jeg slippe gleden fri. Jeg lot meg ikke skremme av «Smørbrødlista» med tiltak og begrensninger som Evjeklinikken har måtte sette opp for å kunne ta inn pasienter igjen»

Hvordan var det å komme tilbake på opphold igjen nå som situasjonen er som den er?

«Det var helt fantastisk! Her er det stort sett «Happy hour» hele tiden og spriten flyter» sier Øyvind med glimt i øyet mens han holder opp en flaske med håndsprit. Det er satt inn mange tiltak for å begrense smitte, men det har glidd veldig fint. Da vi kom til Evjeklinikken sto de ansatte på rekke og møtte oss. De har virkelig satt inn alle kluter for at vi skal ha det godt under oppholdet. Vi er delt inn i mindre grupper og det bor kun 6 pasienter på hver brakke. De har tatt hensyn til at man skal holde avstand og det er lagt opp til at man skal ha faste plasser med god avstand mellom pasientene. Dette gjelder både i undervisning, trening og sosialt på fellesområder. De har laget gode ordninger på matserveringa. De kjører ikke buffet slik som de pleier. Nå får pasientene servert ferdig tallerken med den maten vi skal ha. Det er nok ikke alle som alltid er like begeistra for dette, men vi forstår hvorfor det må være så strengt»

Hvordan er det sosiale ved klinikken i disse dager?

«Det sosiale her er på topp til tross for pandemi. Vanligvis følger vi et sett med regler under oppholdene, nå er det bare litt andre regler. Det fungerer stort sett veldig greit. Det virker som at alle er tilpasningsdyktige. På 17. mai ble kantina pyntet med sløyfer og flagg. Vi fikk en god frokost og nydelig lunsj og middag med dessert. Daglig leder kom og talte for pasientene og kveldsvakta hadde forberedt rebus quiz. Siden 17. mai ble noe begrensa i år valgte de fleste å komme seg ut på turer» – Øyvind valgte å sykle til «Masta» som ligger på Fennefossfjellet et stykke unna klinikken. Dette var en stor seier og det viser at grenser kan brytes selv med begrensninger.

Har du noen råd til de som er usikker på om de vil takke ja til opphold nå?

«Hvis man er i stand til det og får innkalling til opphold nå, bør en takke ja. Denne lille boosten betyr mye nå i disse dager etter lengre perioder med isolasjon og stillesitting for de fleste. Utsetter man oppholdet for lenge kan man fort falle ut og miste fokus. Da blir det bare tøffere når man skal i gang igjen senere»

Evjeklinikken ønsker Øyvind lykke til med oppholdet og prosessen videre. Takk for at du ville dele dine erfaringer med oss.

Intervju med Margrethe

Intervju med Margrethe

Margrethe Korsmo, 36 år fra Ytre Enebakk var fanget i tilværelse preget av usunn livsstil, lite aktivitet og mangel på fokus over lang tid. Ting ballet på seg og vekta økte i takt med dette. Det var først da hun opplevde å bli andpusten av å leke Lego med barna at hun innså at noe måtte gjøres. Nå har hun tatt grep og over 37 kg lettere fra maksvekta har løping blitt hennes store lidenskap. 

Hva var bakgrunnen for at du gikk opp i vekt?

«Jeg hadde lenge en usunn livsstil, der det var lite aktivitet og fokus. Jeg hadde lite kunnskap rundt dette med å gjøre gode og sunne valg i hverdagen. Da jeg slutta å røyke gikk jeg opp hele 20 kg, fikk ikke tatt tak i dette og etter graviditet økte vekta ytterligere 30 kg. Ting bare ballet på seg.» Startvekta på Evjeklinikken var 108, men da hun ble henvist fra A-hus veide hun rundt 115.

Hva inspirerte deg til å legge om livet ditt?

Margrethe har 3 barn i alderen 4-10 år. «Når det ble slik at jeg ikke klarte å henge med i lek og aktivitet med barna lenger og 2 åringen løpte i fra meg så gjør dette noe med en. Det var til tider så ille at jeg ble andpusten av å leke Lego med eldstemann.»

Hvorfor akkurat Evjeklinikken?

«Jeg fikk flere tilbud fra legen om behandlingsplasser. Mange av disse tilbudene var på dagbasis.  Jeg ba spesifikt om å få komme til Evjeklinikken siden jeg tidligere hadde hørt om dette stedet av en bekjent. Hun fortalte bla. at dette var et sted man bodde over flere uker fordelt på flere opphold for å  få inn struktur og rammer og et fundament før man prøvde dette ut hjemme med oppfølging i hjemme periodene. Jeg manglet kunnskap om selvhjelp og surret lenge rundt uten å få kommet ordentlig i gang. Det tok hele 10 år med grubling før jeg omsider fikk tatt skrittet til å gjøre noe med dette og sette i gang prosessen.» 

Hvordan var møtet med Evjeklinikken?

«Dette var en unik sjanse til å få tatt tak i problemet, men jeg var nok redd for å mislykkes. Jeg turte ikke å sette meg for høye forventninger i starten. Jeg hadde jo prøvd dette så mange ganger før uten å få det til og hadde nok ikke helt troen på meg selv, men jeg følte at jeg måtte prøve å gjøre en innsats når jeg først hadde fått et slikt tilbud.»

Hva er var de viktigste tingene du lærte ved Evjeklinikken?

«Å ha troen på seg selv. Det er nesten ikke grenser på hva som er mulig om man prøver. Jeg ble del av en gruppe der alle var i samme båt og stod ikke lenger helt alene. Jeg trengte å bli sett, og på Evjeklinikken følte jeg meg sett. Jeg føler at jeg har blitt sterkere og mer selvsikker og trygg.»
«Det har gått litt opp og ned underveis i prosessen, men jeg vet nå at jeg har verktøyene og de trygge rammene i bakhånd. Om ting skulle falle litt ut i perioder, så er jeg bevisst på hva som må til for å komme tilbake på sporet. I perioder der utfordringene har vært store, har jeg benyttet meg av restplasser ved Evjeklinikken. Dette kan absolutt anbefales. Det er en flott mulighet til å komme seg litt bort å få inn litt nytt fokus, samtidig som man får seg en aktiv «husmor ferie» Den siste registrerte vekta hun hadde ved Evjeklinikken var 78 kg.

Hvordan er livet nå?

«Det har vært en hektisk periode den siste tiden med mye på kalenderen. Jeg giftet meg for få dager siden (den 01.09.18) og har fått dato for operasjon for å fjerne overflødig hud innen kort tid. Det blir veldig spennende.  Av alle ting så har løping blitt min store lidenskap. Det er helt sprøtt å tenke på at jeg nå er i en situasjon der det å løpe 1 mil føles som terapi og frihet for sjelen. Jeg har opplevd ting som jeg ikke trodde var mulig. Nå i sommer gjennomførte jeg Stømstadmila.  Jeg gått til Kjerag og fikk gjennomført en tur til Besseggen innen et år. Det er så mange muligheter som bare ligger der og venter. Jeg har meldt meg på «Oslos bratteste» og planlegger på sikt å løpe både halv-maraton og maraton.»

Hva er ditt beste råd til andre som er i lignende situasjon?

«Hopp i det! Ikke vent for lenge. Gjør det du tenker. Du må tørre å ta en sjanse. Det er faktisk mulig å ta gode valg for seg selv som kan føre til at du lykkes. Gi deg selv tid og ta ett skritt om gangen. Rom ble ikke bygget på en dag. Ved Evjeklinikken får du hjelp. Der står de ansatte bestandig på sidelinja og heier deg fram. Det er så godt å kjenne følelsen av at noen faktisk har tro på en og ser potensialet du har i deg. Jeg er virkelig takknemlig for all hjelpen jeg har fått.»

Evjeklinikken ønsker Margrethe til hjertelig til lykke med giftemål og takker for et inspirerende intervju.

Lykke til videre med dine planer og et nytt liv.