Pasienthistorier

"Gubbe på vannski"

Per Brynjeng (70 år) fra Hvaler i Østfold slet med overvekt, alvorlige hjerteproblemer og var avhengig av stokk. Nå har han begynt å stå på vannski.

gubbe_paa_vannski.png

Per Brynjeng (70 år) fra Hvaler i Østfold veide 176 kg, hadde alvorlige hjerteproblemer og var avhengig av stokken sin. Etter 4 opphold ved Evjeklinikken veier han nå 45 kg mindre, er sprekere enn han har vært på 30 år og har fått et nytt liv. Les mer om Per og hans vei mot målet.


Jeg har vært stor så lenge jeg kan huske. Da jeg var rundt 12 år ble jeg utsatt for en legetabbe som ødela stoffskiftet mitt. Etter dette begynte jeg å legge på meg. I ungdomsårene var jeg sterk og sprek og hadde talent for løping til tross for at jeg var stor. Det var nok etter at jeg i voksen alder startet opp en plastfabrikk sammen med kona at vekta for alvor begynte å øke. Mye av tiden gikk med til dette og vi hadde ikke ferie på over 17 år. Veien ble dessverre kort til gatekjøkkenet» sier Per


Da Per var 58 år hadde han blitt såpass stor at legen foreslo slankeoperasjon og henviste videre til dette. Det tok lang tid før han hørte fra sykehuset, og i ventetiden var han blitt for gammel med sine 60 år til at de kunne tilby ham dette. To år senere fikk han problemer med hjertet og ble innlagt ved Fredrikstad sykehus. Der fikk han beskjed om at han måtte ha en hjerteoperasjon. På grunn av hans høye vekt på 176 kg kunne ikke legene gi ham mer enn 30% sjanse for å overleve operasjonen.


«Dette var svært tungt for meg, men jeg gikk med på det så lenge min kone ikke fikk vite hvor ille det stod til. Jeg våknet senere etter narkosen av at kona blåste meg i øret. Dette var en vanvittig opplevelse. 14 dager senere utviklet det seg en kraftig betennelse i såret på benet der de hadde hentet nye årer til hjerteoperasjonen. Jeg ble sendt rett til ny operasjon. Det var stor fare for at benet måtte amputeres. Jeg fikk klar beskjed om at noe måtte skje med vekta og at det hastet» sier Per


Per fikk en ny henvisning til slankeoperasjon og måtte igjennom flere tester. Noen av disse viste at helsa var god nok for en slankeoperasjon. Han fikk etter hvert innkallelse til overvektsklinikken i Moss. Under konsultasjoner møtte han en lege som sa klart ifra om at han måtte være så snill å prøve Evjeklinikken først.


«Legen var så engasjert på dette at tårene trillet på henne. Det var samtidig vanskelig for meg å se hvordan alle rundt, og spesielt kona, var livredd for denne operasjonen. Lille julaften 2014 ringte de fra Evjeklinikken og spurte om jeg ønsket å takke ja til plassen med konservativ behandling som hadde oppstart 7. januar 2015, kun få dager etter oppringing. Kona tryglet meg om å takke ja og det gjorde jeg. Det har jeg ikke angret på siden.» sier Per

 

Hvordan var møtet ved Evjeklinikken?

«Jeg hadde også fått det for meg at vi sikkert måtte sove på felles sovesal med andre. Gleden var stor da vi fikk tildelt egne rom med egne bad. Min største utfordring var nok at jeg hadde smerter i benet og ankelen etter en operasjon og var avhengig av stokken. Jeg var selvfølgelig spent på om jeg kunne klare å gjennomføre dette. Jeg bestemte meg for å ta det som det kom selv om dette var litt skremmende. Det var først da jeg så at det var flere andre godt voksne personer med både en og to krykker at jeg roet meg ned.» sier Per

 

Hvordan var opplegget ved Evjeklinikken?

«Under en av de tilrettelagte treningene traff vi en ung fysioterapeut. Hun sa at vi kunne legge opp etter stokken i starten, men at målsetningene måtte være å kvitte seg med den etter hvert.  Jeg sa at jeg skulle forgylle henne om hun klarte å få det til, men jeg valgte å stole på henne, for om det var noe jeg ville, så var det å bli kvitt stokken. Jeg følte meg gammal og klein med den.  Etter kun noen få dager tok den unge fysioterapeuten stokken og satte den i et hjørne og sa at vi skulle prøve uten stokk. Det gikk over all forventning. Etter 5.dag la jeg stokken i bilen og der har den ligget siden. Jeg ringte hjem for å fortelle om dette, og da var det var nok tårer på begge sider av telefonrøret. Maten var lagt opp etter prinsippet om å spise sunt, ofte og lite. Det var ikke sjans å føle sult en gang. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk da jeg skulle veies etter noen uker. Jeg følte ikke jeg hadde gjort annet enn å spise, men vekta viste at jeg hadde gått ned hele 8 kg. Dette var en helt ny opplevelse for meg» sier Per

 

Hva er de viktigste tingene du har lært ved Evjeklinikken?

«Det å være nøye med å følge måltidsrutinene har vært noe av det viktigste for meg. Nå er det ikke snakk om gatekjøkkenmat lenger.  Hjemme handler vi inn så sjeldent som mulig. Vi prøver å kun handle inn mat hver 14 dag. Jeg har lært at jeg må bevege meg og være i aktivitet hver dag Jeg går daglige turer for å holde det hele i gang. Jeg har også lært at man må bestemme seg for å lykkes» sier Per

 

Hvordan ser du på veien videre?

«Nå ser jeg for meg en målsetning på 100 kg og dette er faktisk realistisk! Jeg deltar ikke lenger på alternative eller tilrettelagte aktiviteter. Jeg kjører på i de hardeste øktene sammen med andre som er halvparten av min alder. Jeg har kutta hjertemedisinen helt og fikk nylig beskjed fra legen om at jeg kunne kaste pillene for diabetesen også, siden den nå var borte. Jeg har krefter og overskudd til å være med barnebarna på fotballtrening og være med å spille. Det har jeg ikke gjort på veldig mange år. Jeg begynte med vannski i en alder av 70 år. I den sammenhengen har jeg funnet fram den gamle røde badebuksa med seler fra 60 tallet. Så om du ser en gammal gubbe på vannski rundt Hvalerøyene i røde badebukser med seler er det mest sannsynlig bare meg» sier Per med glimt i øyet.

 

Hva er dine beste råd til andre som er i samme situasjon som du var?

«Kom deg til Evjeklinikken, følg opplegget og stol på at de vet hva de gjør. Tenk på deg selv. Om du ikke har gjort det før, så gjør det hvert fall nå. Slutt å håpe at du skal få dette til. Du må tro på det og bestemme deg. Alder trenger ikke å være et tema. Gi det en mulighet.» sier Per bestemt.

 

Evjeklinikken ønsker Per lykke til på veien videre mot målet.