Pasienthistorier

Tone sin historie

Les og la deg inspirere av historien til Tone Semb.

 

Det begynte 22. mai 2006. Spent og nervøs ankom jeg Evjeklinikken for første gang. Det som møtte meg var overveldende. Langt å gå til brakka, bare ukjente og overvektige folk, konsultasjoner første dagen, og en kokk som sto og passet på at jeg ikke tok for mange poteter…. Likevel, det var noe annerledes med denne plassen. Påinfomøtet ble vi fortalt at dette ikke dreide seg om slanking, men livsstilsendring. Og det var jo akkurat det jeg trengte! Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle få det til, om jeg i det hele tatt var i stand til å få det til….

Så hadde vi første undervisningstime med fysioterapeut Anette. Der viste hun bildet som skulle snu det hele. En familie på toppen av et fjell…. Da kom tårene. Det var jo dette jeg savnet! Der og da bestemte jeg meg – dette skulle jeg klare, koste hva det koste ville.

I dag, nesten 5 år senere, har jeg lagt om livsstilen. Jeg trener tre ganger i uka, og spiser fornuftig etter Evjemodellen. Jeg har gått ned 50 kg, og har vært på mange fjelltopper med familien. Jeg vil gjerne fortelle litt om den lange veien dit, i håp om at du også kan få tro på at det går an.

Min nøkkel for og lykkes har vært denne: 
Hver gang jeg har tatt feil valg, spist for mye og trent for lite: Jeg har reist meg igjen, tørket tårene, børstet støvet og gått videre med nytt utgangspunkt. Hvis du klarer det hver gang, vil du lykkes!

Jeg har hele veien brukt de hjelpemidlene som er tilgjengelige. De første tre årene skrev jeg i dagboka så å si hver dag. Skrittelleren lå i lomma, og antall skritt ble ført opp neste morgen. Jeg har veid meg hver uke – ikke oftere. Fastlegen er en fantastisk støtte – hvis du ikke er fornøyd med legen din, bytt lege! Når jeg er på Evjeklinikken bruker jeg det jeg måtte trenge av ekspertise, og ber om konsultasjon om nødvendig. Det har vært viktig for meg å bruke telefonoppfølgingen aktivt, og være ærlig med den som ringer. En gang jeg fikk ny oppringer som ikke fungerte for meg, ba jeg om å få bytte. Og jeg fortalte til “hele verden” at jeg skulle ned 50 kg, og ikke hadde tenkt å gi meg før jeg var i mål.

Poenget med dette er å vise hvor viktig det er å ta ansvar for egen prosess, egen kropp og eget liv. Det kommer ingen og drar deg ut av sofaen, og det er din hånd som putter noe i munnen. Og hvis du ikke er fornøyd med noe i hjelpeapparatet – gjør noe med det! Ikke skyld på at “legen skjønner meg ikke” eller “han som ringer prater bare tull”. Ta ansvar for egen prosess!

Denne prosessen har kostet blod, svette og tårer – og masse mental energi. Det har vært lange dager, med trening i regnvær og tidlig på morgenen. Det har vært fristelser av alle slag, og det har krevd målrettethet og bevissthet for ikke å sprekke. Hva har jeg gjort, alle de gangene jeg ikke har sprukket?

Hvis mulig har jeg bestemt meg på forhånd. Hvis jeg vet at nå kommer en bursdag el.l. gjør jeg en avtale med meg selv. “Det er greit med to kakestykker”, eller “i helgen skal jeg trene lørdag morgen, og ta fri resten”. Når jeg har bestemt meg på forhånd, er kampen allerede tatt. Da er det mye enklere når situasjonen kommer! Hvis jeg ikke har rukket å bestemme meg på forhånd, prøver jeg å stoppe opp og kjenne etter. Hva er det jeg vil – hva har jeg egentlig lyst på? Og hva fører det til hvis jeg spiser dette? Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig, både fristelsen her og nå, og målet langt der fremme. Det er faktisk slik at jeg må snu ryggen til noe av det jeg har opplevd som godt i livet. Det er godt å slippe alle tøyler og spise det jeg vil. Det er behagelig å ligge i sofaen. Å snu ryggen til noe av dette er faktisk en sorgprosess, men det må til. En livsstilsendring er ikke behagelig, og den koster! Men gevinsten er formidabel. Nå har jeg vært på mange fjelltopper, og jeg har syklet fire mil til hytta med sønnen min. Hverdagen er mye lettere, og jeg har sydd inn bunaden!Det er viktig å understreke at det er ikke slutt på kosen. Det er lov å kose seg på spesielle dager, og litt i helga også!

En ting som har vært viktig for meg er å bruke tid. Hodet må følge resten av kroppen. Det hadde ikke vært noen vits for meg å gå ned 50 kilo hvis ingenting var forandret mellom ørene. Flere ganger har jeg opplevd at vekten har stått stille for å “vente på” hodet og hjertet. Forandringen må gjelde hele meg, og ikke bare kroppsvekten!

Som de fleste andre som leser dette har jeg prøvd alt av slankekurer. Flere Grete Rohde-kurs, ananaskur, eggkur (jeg spiste ikke egg igjen på tre år!), klibrød med magerost, to fettsugingsoperasjoner, nutrilett…… Hva var det som gjorde forskjellen denne gangen?

For det første er dette ikke en slankekur, men en endring i livsstil. For det andre har jeg hatt oppfølging over lang tid. Det er godt å vite at noen “hanker meg inn igjen” når det går galt. Jeg tror også det var lurt å dele med alle at mitt mål var å gå ned 50 kg. Da hadde jeg en forpliktelse ikke bare overfor meg selv, men for mange andre også! Dessuten tror jeg at redselen for og mislykkes har vært større enn gleden over og lykkes….

Det har vært helt sentralt for meg å ha en motivasjon som holder gjennom alt, som er viktigere enn noe annet. Du må finne din motivasjon! For meg er motivasjonen 186 cm og fyller 16 i mars. Det har vært viktig for meg å vise sønnen min at store og vanskelige prosjekter kan gjennomføres, bare man ikke gir opp!

Det er mulig – du kan klare det!!!