Pasienthistorier

Ulykke rammet sykkelekspedisjonen!

Det har vært sommerferie og denne artikkelen skulle vært ut for lenge siden, men nå blir det dramatisk... !! Ulykken er ute og satte en stopper for sommerens store "sykkeleventyr". Les mer her hva som skjedde.

 

Hei igjen.

Så ankom vi Narvik tilslutt søndag kveld. Turen hit ble omtrent som turen fra Bardufoss. Motvind uansett å en vendte seg , men med en hærlig nedkjøring fra fjellet midt på turen. Vi har etter hvert lært oss og sette stor pris utforkjøringene her oppe som ikke minner om '' småkneikene '' vi har i sør. Når en først har slitt seg ut på å skyve alt en drar på opp og opp i flere kilometer i slengen er det nesten som å vinne jackpot når en bare kan la seg slippe utfor på toppen og flyte nedover i anseelig fart.

gjestene_forteller_art.3_bilde_1.jpg

Et par mil fra Narvik stakk vi innom og hilste på noen samer som holdt til langs veien og spedde på pensjonen ved å selge souvenirer.Der ble vi traktert med nykokt torsk og fikk med oss et klapp på skuldra og beskjed om å kjøre forsiktig videre. Et reinsdyrhorn ble også ervervet og behørig pakket ned.

gjestene_forteller_art.3_bilde_2.jpg

Vel framme på Narvik Camping ble vi tatt i mot av resepsjonssjef Anita Kimsaas. Hun syntes at vi skulle få sitte i en sofa denne kvelden og spanderte på oss ei hytte med dusj ,tv og toalett likegodt. Vel for å si det sånn så la vi oss ikke ned og brå nekta akkurat. Det eneste jeg skulle ønske var at jeg kunne nyte det fullt ut denne gangen også. Vel inne på hytta merka jeg at jeg begynte å bli varrm. Tok ikke signalene med en gang, men etter et par timer var det ingen tvil lenger. Jeg var sjuk !!! Vet jo at det er sånt en må regne med, men det er ikke noe gøy for det. Feberen bare steg utover natta og om morran skjønte vi fort at vi ikke kom videre med det første. Vi pakka sammen tinga våre og flytta ut i teltet da vi ikke hadde råd til hytta videre. Solfrid trengte service på sykkelen igjen så vi tråkka de siste 1500 meterne inn til sentrum. En tur innom lokalavisa for å låne data ble det også tid til og de tok likegodt et intervju med oss til avisa.

gjestene_forteller_art.3_bilde_3.jpg

På kjøpesenteret Amfi traff vi dessuten et kjent ansikt. Kokken Tor hadde tatt turen nordover med familien sin for å besøke svigermor. En lang prat og noen råd angående kosthold, nystekte fiskekaker fra byens fiskehandler satte en liten spiss på byturen. Han kom også med et bidrag til reisekassa vår. Takk for den Tor!

Vi avslutta byturen med en tur opp på Narvikfjellet. Der ble vi heist opp til det høyeste punktet over byen og fikk med oss alt det vi ikke hadde sett i fugleperspektiv. Etter dette var det mer eller mindre kroken på døra for mitt vedkommende. Feberen herja i kroppen og det var ikke videre spennende å være sosial lenger. Tilbake til teltet og rett i påsan. Kjedelig for Solfrid, men hun var en utmerket sykepleier og jeg ble vekket med jevne mellomrom bare for å få i meg febernedsettende medisin. Jeg pleier ikke ha feber ofte, men når jeg får det så blir jeg en skikkelig varmeovn. I overkant av 41 er ikke unormalt og det var vel like før jeg begynte å lyse der jeg lå. I følge søster Solfrid prata vi visstnok en del uten at jeg kan huske å ha deltatt og jeg håper ikke jeg har lovet ting det kan bli vanskelig å stå inne for i etterkant. Tirsdag kveld bar det i veg på legevakta og dommen var ganske klar. Crp på 138. Hovne kjertler og full infeksjon. Byller og sår i hele munnen og sykkelforbud for resten av uka. Pencelinkur nr 3 på 3 mnd ble også foreskrevet. Jeg hadde ikke annet valg enn å ligge der å svette og på onsdag tok Solfrid seg en bytur alene.

Da skjer det fatale. Ingen vet helt hvordan, men det går alldeles galt. Av en eller annen årsak så kjører Solfrid av veien og alt blir svart. Jeg våknet opp av at politiet står ved senga mi og de forteller meg at hun ligger på Narvik sykehus og er kraftig forslått. Da jeg omsider kommer meg ned på sykehuset og fikk se henne så forsto jeg at den uttalelsen nok ikke var helt dekkende. En solid blåveis var det første jeg fikk se og at hun var forslått sa seg i grunnen sjøl da hun ikke klarte å røre seg uten at det kom smerteskrik. Et kraftig smell mot venstre side av hodet hadde medført hjernerystelse og det var en stund mistanke om kjevebesbrudd. Heldigvis fikk vi avkreftet dette ganske fort. Verre var det med skuldra. Kragebenet er slått tvert av og dette satte et øyeblikkelig punktum for turen vår. Det er fortsatt mange bakker å skyve opp og det sier seg sjøl at dette er en umulig oppgave. Det var ikke stort annet å gjøre enn å pakke sammen alt sammen og få sendt det sørover.

Sykehuset ved teknisk avdeling gjorde i så måte en fin jobb for oss. De stilte med en liten lastebil og hentet alt sammen på campingen og transporterte det ned til sykehuset for oss. Der fikk det stå i fred til jeg hadde videre transport klar og de kjørte meg ned til kaia.

Denne gang var det Nor-Lines som tok jobben med transporten og de lagde til en fin pris på hjemtransporten for oss. Det tar riktig nok litt tid med den transporten der da båten først skulle nordover før den satte kursen sør. 1 1/2 uke ca, men så kan jeg nesten sitte i vinduet hjemme og se båten når den kommer. Alle de opplevelsene vi har hatt kommer vi tilbake til i et brev om noen dager. Og til de som nå måtte tro at vi setter punktum her så må dere bare tro om igjen. Allerede fra sykesenga til Solfrid tar nye planer form og neste år setter vi kursen tilbake til Narvik og fortsetter der vi stoppa denne gangen.

Vi har lært utrolig masse på de 730 kilometerne vi har tilbakelagt denne gangen og nye sykler og nytt utstyr er på gang. Det handler om å sette seg et mål og nå det. Om det er realistiske mål en setter seg er opp til hver og en og finne ut og selvsagt handler det om forutsetninger. Dette har blitt min '' mastatur '' og jeg husker første gangen jeg kom opp dit. Det var en personlig seier for meg og om jeg skal seire denne gangen også bare må jeg fullføre denne sykkelturen vi allerede har begitt oss ut på. Solfrid og jeg er skjønt enige om at det vi har fått til fram til nå er en seier i seg selv og det er en utrolig flott tur vi har hatt. Det er tross alt ikke mer enn 1 år siden jeg satt godt forankret i sofaen.

Oppsummering og konklusjoner kommer vi tilbake til litt senere!

Ha en fin sommer så lenge.

 

Klem Solfrid og Tor Ivar