Pasienthistorier

Trude nådde målet!

I 18 år hadde Trude hatt et mål. For 2 år siden bestemte hun seg for å gjennomføre det. I sommer nådde hun det! Dette er en historie om viktigheten av å ha et mål og ikke vike fra det. Les Trude's historie her.

 

Et oppfylt ønske

I 2006 hadde jeg et ønske. Jeg ville til topps – til toppen av Digerronden.

Sist gang jeg var der, i 1990, gikk jeg ikke til toppen. Min mann klatret opp, men jeg ble igjen i teltet ved foten av fjellet. Jeg var for lat til å følge ham opp. Latskapen vant første runde. De følgende årene vant den flere.

 

Digerronden

gjestene_forteller_art.19_bilde_1.jpg2015 meter over havet stiger denne fjelltoppen. Den danner avslut-ningen på et av Norges vakreste fjellpartier. Høgeronden, Midt-ronden og Digerronden. Mektige og majestetiske. Men det var helt umulig for meg å gå dit opp! Med en sykelig overvekt og en fysisk form åpenbart fraværende var det aldeles umulig – i 2006. Allikevel var ønske om å bestige denne fjelltoppen vakt til live igjen. Jeg ville vinne tilbake det jeg tapte 16 år tidligere. Nå var jeg innkalt til -overvektsbehand-ling ved Evjeklinikken – og satte meg ett mål: Jeg skal nå toppen av Digerronden sommeren 2008! Så startet kampen. Kampen mot lat-skapen. Den som hadde vunnet første runde flere år tidligere.

 

 

Evjeklinikken

gjestene_forteller_art.19_bilde_2.jpgEvjeklinikken ble stedet for de første slag som skulle utkjempes. Motivasjon, undervisning, trim og oppfølging. Individuell behandling. Ernæringsplan. Aktivitetsplan. Hjelp og støtte. Tenk at det fantes et slikt sted. Og jeg ville. Jeg ville høre og gjøre det de sa. Ta tak i hver-dagen. Endre livsstil. Og så oppdaget jeg at det lykkes! Ikke var jeg så andpusten i trappa lenger. Og hos legen viste vekta 9,5 kilo minus. Du verden, hvis jeg kan – da kan alle! Helt sikkert! Etter ett år og seks måne-der var jeg 40 kilo -lettere. Etter mye svette og slit var gleden stor og helsa mye bedre. Et glad hjerte gir god legedom, sier et gammelt ordspråk.

 

 

 

 

 

Himmelturen

gjestene_forteller_art.19_bilde_3.jpg21. juli 2008 slo vi opp teltet ved Dørålseter i Rondane noen kilometer fra målet. Dagen for oppstigningen var grå, skyene lå noen hundre meter ned over toppen. Jeg hadde ennå ikke sett Digerronden, men jeg visste den var der. I tåka. Jeg var veldig spent på om min nyervervede styrke og ut-holdenhet ville bringe meg helt til toppen. – Det ser enkelt ut. En ganske slak stigning, sa mannen min. Jeg var enig. Det var før vi møtte regn, vind, hagl og stein. Stein over alt. Spisse og glatte, store og små. Uren, Luren, -Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Svelt-ihel.

 

 

 

 

 

 

gjestene_forteller_art.19_bilde_4.jpgSnart møter vi Anne Knutsdotter, tenkte jeg mens jeg krøp på alle fire inn i skyene. Det var mye brattere enn vi hadde trodd. Tåke og regn omhyllet oss, men det gikk -opp-over og kroppen fungerte bra. Vann og knekkebrød med -magerost. Litt nøtter og frukt. Energi må vi ha.

 

 

 

 

 

 

 

gjestene_forteller_art.19_bilde_5.jpgFlere småpauser blir det, men ikke lenge – vi blir fort kalde i vinden. Vi krabber og klatrer videre. Opp. Opp. Og plutselig står den der. Varden. Vi er oppe! Jeg greide det. Et ønske er oppfylt! 

 

Det som var umulig er mulig! Vi knipser bilder men skjønner at her er ikke et sted å -oppholde seg lenge. Det sies at nedstigningen ofte -er hard-ere enn oppstigningen. Det stemmer. Etter åtte timer er turen over. Middag spises og soveposen er varm og tørr. Vi blir i teltet og sover – mer eller mindre i 13 timer.

Neste morgen våkner vi til skyfri himmel. Jeg ser Digerronden for første gang. Den ligger badet i gylden morgensol og har aldri vært vakrere.

 

Tusen takk til alle som har bidratt til at jeg fikk oppleve dette.


Hilsen Trude – med et glad hjerte