Vårt erindrende selv

Skrevet av Tim Grevenstuk, fysioterapeut ved Evjeklinikken.

For noen år siden kom jeg over en artikkel i Aftenposten om boken «Thinking Fast and Slow» av den israelsk–amerikanske psykologen og nobelprisvinneren i økonomi, Daniel Kahneman.

En del av boken handler om at vi pleier å erindre opplevelsene våre annerledes enn de faktisk var.
Som en tyrannisk diktator overkjører vårt erindrende selv vårt opplevende selv.

Journalisten som skrev artikkelen beskrev et fint eksempel:
Forrige uke var jeg selv på skitur i marka med en kompis. Da vi hadde gått tre mil og var skjønt enige om at bedre kunne man ikke ha det, brakk han staven. Det ødela hele turen, sa han etterpå. De tre fantastiske milene hans opplevende selv hadde hatt, var brått gjort verdiløse av hans erindrende selv.

Dette kan være en tankevekker for hvordan vi legger opp våre turer og treningsøkter. Det vi erindrer best er starten og slutten. Den store delen i midten blekner. Når vi går en altfor lang tur eller kjører en for hard økt slik at den avsluttende delen bare skaper ubehag og misnøye, kan det ødelegge vårt gode minne om aktiviteten. Lysten å ta den om igjen er da borte.

Om vi ønsker å bli en fysisk aktiv person og holde motivasjonen oppe, virker det fornuftig å bevare en positiv følelse helt til slutten. Dette kan være noe å ta med i planleggingen eller vurderingen underveis.