Overvekt og fedme

Skrevet klinisk ernæringsfysiolog ved Evjeklinikken.

Hva er overvekt og fedme?

For å vurdere om en person er overvektig eller har fedme bruker vi kroppsmasseindeks (KMI), på engelsk kalt body mass index (BMI). Dette er en formel som viser forholdet mellom høyde og vekt. Overvekt regnes ved en KMI over 25 kg/m2. Fedme regnes ved en KMI over 30 kg/m2. Disse verdiene er satt fordi man har sett at risikoen for å utvikle livsstilssykdommer øker ved disse KMI-grensene. For de aller fleste mennesker er KMI et godt mål på mengden fettvev i kroppen, men svært muskuløse personer kan feilklassifiseres som overvektige. KMI sier ingenting om kroppssammensetning eller hvor fettet er lokalisert i kroppen. For barn er klassifiseringen av overvekt og fedme annerledes, fordi de har et annet forhold mellom høyde og vekt. Overvekt og fedme er ikke sykdommer i seg selv, men de øker risikoen for å utvikle en rekke sykdommer og plager.

 

Forekomst av overvekt og fedme i Norge og verden

Forekomsten av overvekt og fedme har økt kraftig de siste tiårene både i Norge og internasjonalt. Øyer i Stillehavet har den største forekomsten. På Nauru har 79 % av den voksne befolkningen fedme!! Denne øya har også den høyeste forekomsten av Diabetes type 2 i verden.

 

Skyldes overvekt og fedme arv, miljø eller en kombinasjon?

Det er svært sjelden at arv ene og alene er årsaken til overvekt og fedme. Det er i dag kjent mutasjoner/feil i 5forskjellige gener (av menneskets 20 000 gener!) som fører til utvikling av ekstrem fedme. Disse genene er involvert i appetittregulering, og en feil fører til at personene aldri blir mette/alltid har en enorm sultfølelse. Denne formen for fedme kalles monogen.

En del syndromer har fedme knyttet til seg. Årsaken til fedmeutviklingen og hvilke gener som er involvert er usikkert.

Det er beskrevet over 400 gener som påvirker energibalansen vår i den ene eller andre retningen. Noen kan ha en sammensetning av gener som gjør at de har et lavt energiforbruk i hvile, andre kan ha en sammensetning som gjør at de foretrekker smaken av søt og fet mat. Disse personene er genetisk disponert for å utvikle overvekt og fedme, men utvikler det ikke i et miljø med mye aktivitet og sunn kost. I et fedmefremmende miljø derimot med inaktivitet og usunn mat, vil disse individene være utsatt. Denne formen for fedme kalles polygen eller multifaktoriell. Et argument for at overvekt og fedme ikke kan skyldes arv alene, er at genene våre ikke har endret seg de siste tiårene (det tar lang tid å endre genmaterialet vårt), men det har forekomsten av overvekt og fedme. Altså er miljøet avgjørende. Urbanisering, industrialisering og motorisering av kjøretøy har ført til et kraftig fall i fysisk aktivitetsnivå. Vi har mat tilgjengelig over alt til en billig penge. Fastfood og kosthold med mye sukker og fett og lite fiber produseres og spises i økende grad og porsjonsstørrelsene blir større og større.

Det er også mulig å utvikle overvekt og fedme uten å være genetisk disponert. Ved å være inaktiv og spise mye usunn mat vil man komme i positiv energibalanse og vekta vil gradvis øke. Svaret på spørsmålet som ble stilt innledningsvis er derfor at overvekt og fedme både kan skyldes arv, miljø og både arv og miljø. Det siste er vanligst.

bmitabell_1.gif

Figuren viser sammenhengen mellom BMI og miljø. Den øverste streken representerer de som har en genfeil som gjør at de utvikler fedme uavhengig av miljøet (geneticobesity).
Et fedmefremmende miljø (obesogenic environment) vil øke BMI ’en deres ytterligere. De to midterste strekene representerer de som er genetisk disponerte for å utvikle overvekt og fedme (strong predisposition og slight predisposition). Med en sunn og aktiv livsstil vil ikke disse individene bli overvektige eller fete, men i det fedmefremmende miljøet vil deres BMI gradvis øke. Den nederste streken representerer de som er genetisk resistente (genetically resistant). Det vil si at BMI ’en deres ikke endrer seg selv i et miljø med lite aktivitet og mye mat.

 

 

bmitabell_2_2.gif

Figuren viser sammenhengen mellom BMI og miljø. Den øverste streken representerer de som har en genfeil som gjør at de utvikler fedme uavhengig av miljøet (geneticobesity).
Et fedmefremmende miljø (obesogenic environment) vil øke BMI ’en deres ytterligere. De to midterste strekene representerer de som er genetisk disponerte for å utvikle overvekt og fedme (strong predisposition og slight predisposition). Med en sunn og aktiv livsstil vil ikke disse individene bli overvektige eller fete, men i det fedmefremmende miljøet vil deres BMI gradvis øke. Den nederste streken representerer de som er genetisk resistente (genetically resistant). Det vil si at BMI ’en deres ikke endrer seg selv i et miljø med lite aktivitet og mye mat. 

 

Fettvevet - lagerplass for energi

Fettvevet er kroppens største energilager. En slank person har nok energi lagret i fettvevet til å kunne overleve i 34 dager i ro. Dersom personen går har han/hun nok energi til å overleve i 11 dager og løpe maraton i 3 dager. Grunnen til at det er så lurt å lagre energi i form av fett er at det tar liten plass og veier lite. Dersom vi isteden skulle lagret karbohydrater (i form av glykogen) ville vekten blitt høy. Det er nemlig slik at det ved lagring av glykogen vil lagres 2,7 ganger så mye vann. En person som i utgangspunktet veier 70 kg ville veid 140 kg dersom samme mengde energi skulle lagres i form av glykogen. 

 

Hvorfor trenger vi fettvev?

Fettvevet har viktige funksjoner i kroppen. Det er livsnødvendig at vi kan lagre energi. Spesielt viktig var det for våre forfedre som hadde dårlig tilgang på mat. Fettvevet sørger også for at vi kan lagre fettløselige vitaminer (les mer om dette under vitaminer og mineraler). Isolasjon og beskyttelse er andre viktige funksjoner. Fettvevet er også et organ som produserer hormoner. Dette er et fagfelt det forskes mye på og som man stadig får mer og mer kunnskap om. Alle disse funksjonene er helt essensielle for et friskt liv. For lite fettvev gir derfor sykdom. Det gjør også for mye fettvev.

 

Hvor i kroppen har vi fett?

Fettet i kroppen finner vi under huden (subkutant), rundt nyrene, rundt bitestiklene/eggstokkebe, i lyskene, i armhulene, bak øyeeplet, mellom skulderbladene og i buken (viseralt). Det subkutane og viscerale fettvevet kan øke kraftig hvis man er i energioverskudd (får i seg mer energi enn det man forbruker) over lengre tid. Økt mengde visceralt fett er spesielt ugunstig da det i ennå større grad øker risikoen for å utvikle diabetes type 2 og hjerte- og karsykdommer. Ved energioverskudd (får i seg mer energi enn det man forbruker) vil også fett kunne lagres på plasser i kroppen hvor det ikke skal være slik som i lever, bukspyttkjertelen og i musklene. Fettopphopning i disse organene vil også øke risikoen for å utvikle diabetes type 2. Ved energiunderskudd (får i seg mindre energi enn det man forbruker) vil man først få en reduksjon i det viscerale fettvevet og fettet i organer hvor det ikke skal være. Dette er gunstig og kan være forklaringen på at kun noen få kilo vektreduksjon vil gi betydelige forbedringer i helsetilstanden.

 

Skjer det en økning i antallet fettceller eller er det fettinnholdet i de eksisterende fettcellene som øker ved vektoppgang?

Det er per dags dato usikkert om det er antallet fettceller eller innholdet i fettcellene som øker når man går opp i vekt. Forskningen har ikke et helt klart å finne svar på dette ennå. Noen studier viser at både antallet fettceller og fettinnholdet i de eksisterende cellene øker ved vektoppgang. Andre forskere har den oppfatningen at antallet fettceller øker opp til ca. 20 års alder for så å være konstant resten av livet. Fettcellene brytes ned og erstattes med nye slik at antallet forblir konstant. Ved vektnedgang vil man da ikke få mindre fettceller, men mindre fett i hver celle. Framtidig forskning vil forhåpentligvis kunne gi oss svar på hvordan dette egentlig er.